Også denne uken legger vi ut en redaksjonell sak som var tiltenkt en plass i Reistadløpsavisa 2021 – en avis som aldri ble utgitt på grunn av Covid 19-avlyst Reistadløp.
(For english – se below)
Været var perfekt. Stemninga likeså. Det er slik man skal debutere i Reistadløpet.
Tidlig lørdag morgen, 6. april 2019. Vi er oppe og vi er klare. Far og sønn, 50 år og 14 år. Ingen av oss har deltatt i Reistadløpet før. Men vi har snakka om det. Mye. I hvert fall jeg. Og arvingen blir med, nesten frivillig.
Så er vi underveis fra Finnsnes til Rustahøgda. Stemninga i bilkupeen er spent. Dempet passiar. Junior er ennå ikke helt frisk etter en lei forkjølelse. Men det går seg nok til.
Trengsel
Vi ankommer Rustahøgda. Bussbilletten videre til Setermoen er allerede bestilt og betalt. Ferden mot startstreken går videre i en smekkfull buss. Og trengsel er det operative ordet her, både ved ankomst og under utdeling av startnummer. Men alt går knirkefritt. Drevne folk i komiteen.
Vi ankommer stadion ved Setermoen. Den minner vagt om Karl Johan en lørdag i mai. Eller Markusplassen, uansett dag. Men her finnes ingen ventende katedral. Det som lokker, er de dype skoger og en nokså svulstig motbakke opp mot Orta, har vi latt oss fortelle. Upløyd mark for oss. Vi gleder oss. For den bakken kan vel ikke være så lei?
Bannskap
Kl. 10.30: Starten går. Minuttet tidligere har yngstemann i duoen blødd neseblod. Nerver? Eller muligens etterdønninger av sykdommen? En flik av et papirlommetørkle skyves inn i neseboret. Bagateller skal ikke stoppe oss! Forresten, vi har plassert oss i klassen 34 km med tid. Altså ikke 50-kilometeren. Man er da ikke helt forrykt, heller.
Den første motbakken er kort, men hard. Opp med pulsen, ned med stresset. Så kommer en løper fykende mot oss – nedover – med olmt blikk, samt en og en halv stav. Jeg rekker å registrere ei verbal bøtte med bannskap passere forbi øret mitt, så er han borte. Men han kommer nok oppover igjen, skal du se. Den mannen mente alvor.
Helmaks
I de neste minuttene observerer vi at løypene er nydelige og føret helmaks. Sola skinner og temperaturen når behagelige høyder. Livet er herlig!
Terrenget virker innbydende, og trengselen fra starten løser seg opp innover mot skistadion på Storlømyra. 5,5 kilometer er tilbakelagt, og far og sønn veksler optimistiske ord mens vi staker i vei mot Fossmyra. Dette går jo aldeles bra!
Kan det bli bedre? Nei. Kan det bli verre? Vel…
Distansen fra Fossmyra og opp til Orta er på det som i utgangspunktet teller overkommelige 5,5 kilometer. I disse bakkene testes kondisjon, muskelstyrke, seighet, ski, og – skal det vise seg – humøret. Men vi kommer opp. Gud, vi kommer opp! Ja, det føles faktisk som vi er betydeligere nærmere både Vår Herre og selve himmelriket da vi endelig kan smile mot en innbydende unnabakke. O, du salige!
Godt selskap
Vi går forbi noen løpere, mens andre tar forbikjøring på oss. Slik er det. Enkelte holder omtrent samme tempo og blir våre nye følgesvenner gjennom den vakre naturen. Vi er slitne og småsvette, men det verste er unnagjort. Gjennom Grønlidalen bærer det i akseptabel fart. God bør! Og 21 kilometer ut fra start dukker Kampenhytta opp – et minst like kjært syn som det dalende terrenget etter Orta.
Tid og distanse svinner hen fra bevisstheten, og vi bevilger oss en lengre pause, med varm saft og godt selskap. «Fordi du fortjener det», som det heter i reklamen.
Heiarop
Men vi vil jo ikke risikere å bli etterlyst, heller. På med ski igjen. Her kommer vi.
BOIF-lavvoen og Koffertkrysset er de to siste faste holdepunktene på vei mot målet. Etter at sistnevnte er passert, går det mer på rein viljestyrke enn reservelaget av energi. Og så øker farta. Vi er på vei ned i lysløypa, skianlegget ovenfor Rustahøgda. Målet er bare noen hundre meter unna, og beina kjennes som overkokt spagetti der man forsøker å holde seg inne i løypa for hver sving som dukker opp.
Det stakes inn mot målstreken. Heiaropene fra publikum, sannsynligvis deler av arrangementskomiteen, registreres så vidt gjennom slitne øyne og ører. Men vi kom i mål. Vi klarte det!
34 kilometer. Aldri før har vi gått så langt. Aldri i så godt vær, i så fine løyper, omgitt av så mange trivelige folk. Noen gikk i lag med oss, andre heiet på oss fra nylagde borger rundt omkring i terrenget. Det er Reistadløpet, det.
Så vil du kanskje spørre: Var det verdt det? Var det virkelig verdt det? Til det spørsmålet finnes bare ett svar: Ja!
Og tida? Altså tidsforbruket på drøye tre mil. Nei, det har jeg heldigvis glemt.
Tekst og foto: Ronny Trælvik. Bildetekst: 21 kilometer uti løypa dukker denne oasen opp, en drikkestasjon med trivelig selskap.
Two beginners having a go at the Reistadløpet – a report
The weather was perfect. The atmosphere likewise. This is how you want your first start at the Reistadløpet to be.
It is early in the morning on the 6th. of April 2019. We are already up and dressed. Father and son, 50 years old and 14 years old. None of us have ever participated in the Reistadløpet before. But we have talked about it before. Lots of times. At least I have. And the young one is willing to come along, but reluctantly.
Then we are on our way from Finnsnes to Rustahøgda. The atmosphere inside the car is tense. Little is being said. Junior is not quite restored to health after a heavy cold but hopefully it will be alright.
Crowded
We arrive at Rustahøgda. The bus ticket is already paid for, so we enter a bus that is full of people. The bus starts on its way to Setermoen. And crowded is the key word here, both on arrival at the start and collecting our bibs at the race office. But everything goes smoothly, the people here certainly know what they are doing.
We walk to the start area at Setermoen. It reminds us vaguely of Karl Johan (the main street in Oslo, our capital) a Saturday in May. Or the St. Mark’s Square in Venice any day. But here there is no cathedral. The attraction with the Reistadløpet, we have been told, is deep woods, high mountains and especially the long and steep hill towards Orta. A brand, new experience for us that we are looking forward to. It can’t be that hard, can it?
Swear words
It’s 10.30 am. Race-start. Minutes earlier the young one has had a nosebleed. Nerves? Or a possible consequence of his cold? He stuffs a paper-handkerchief into his nose – such trifles are not enough to stop us. By the way, the distance of 34 kilometres with timing, is the one we have opted for, and not the 50k. Indeed, we are not that mad…
The first hill is short but hard. Our pulse is rising but the stress level is going down. Then a skier comes towards us the wrong way looking quite furious and carrying one and a half pole. I am able to hear some swear words when he passes me and then he is gone. But I am sure he will be back – he was a serious one.
In high spirits
The tracks are marvellous and the snow is good. The sun is shining and the temperature is pleasant. Life is good!
The country is inviting and the crowds from the beginning dissolve as we go along towards Storlømyra. 5,5 kilometres are already covered, father and son exchange optimistic glances as we double-pole towards Fossmyra. This is really going well!
Is there anything better than this? No. Can it get worse? Well…..
The distance of 5,5 kilometres from Fossmyra to the top of the Orta Hill, is basically manageable but these hills test your shape, your strength, your toughness and your skis .. and, as we soon discover, your mood. But we arrive at the top – by God, we get to the top! It really feels as if we are considerably nearer both our Lord and the Heaven itself when we are finally able to look smilingly at a downhill welcoming us on the other side of the hill. What bliss!
Good company
We pass some of the participants and others go past us. This is the way it is. Some of the skiers keep approximately the same pace as us and become good companions along the tracks through this beautiful scenery. We are getting tired and quite sweaty, but the hardest part of the race is now behind us. We go down Grønnlidalen at a fairly high speed. 21 kilometres from the start, the Kampenhytta emerges – a sight for sore eyes.
We forget about time and the distance ahead of us and treat ourselves to a long pause with some hot lemonade and good company. “Because we are worth it” as the advert says.
Cheering
But we do not want to be searched for either. So, on we go. Back on our skis. The tepee belonging to the club BOIF and the crossroads (Koffertkrysset) between the tracks and the road are the final two fixed points along the course on our way to the finish. To go on, we now have to use our will rather than depending on having any energy left. But the speed increases, we are on our way down to the flood-lit track at Rustahøgda. The finish-line is only a few hundred metres away and our legs feel like overcooked pasta. We try to keep to the tracks even if they are quite curvy. We double-pole the last bit. We hardly register the cheers from the spectators – probably only some of the organizers. But we cross the finish-line. We made it!
34 kilometres. Never before have we skied that far. Never in such magnificent weather, on so well-groomed tracks and surrounded by so many nice people. Some accompanied us, others cheered for us along the course. This is the true Reistadløpet!!
You may want to ask: Was it worth it – was it really worth it? And to that question, there is only one answer: Yes!!!
And the time? That is, the time we used from start to finish. Well, fortunately I have forgotten about that.
Picture: 21 kilometres along the route, this wonderful “oasis” emerges, a feeding point with good company.
Text and photo: Ronny Trælvik.